Siden jeg har hatt en del operasjoner i kne og ankel, så tenker jeg at skulle fortelle litt hvordan beina mine er nå. Både kneet mitt og ankelen min kan hindre meg en del i hverdagen. Jeg kan jo begynne med kneet, og ta ankelen en annen gang.
DET SOM SKJEDDE
Da jeg gikk på barneskolen, jeg tror det var i 2005, lånte jeg sykkelen til en venninne. Jeg syklet bort en rett vei, og syklet uten hender. Jeg skulle over en hump, og det gikk en gutt lengre fremme. Jeg syklet bortover, fremdeles uten noen hender på rattet, og jeg er på vei forbi denne gutten. Jeg roper "tut tut", og vet dere hva den idioten gjør? Snur seg mot venstre inn i buskene, noe som vil si at sekken hans da kom ut på høyre side, rett i meg. Sykkel velter, jeg får høyre foten inni et eller annet sted på sykkelen, og jeg detter til høyre med sykkelen over meg. Jeg hørte en knekkelyd, og jeg lå på bakken og hev etter pusten for det gjorde så vondt. Dritten som forårsaket dette gikk sin vei, og jeg har hatet han siden. Senere på kvelden dro jeg på sykehuset, hvor jeg ble lagt inn. Jeg var på sykehuset en hel helg før jeg ble operert. Etter det gjensto det ukesvis med krykker. En stund etter at jeg kunne gå igjen, var det på an igjen med en ny operasjon. Kneet var ikke noe behagelig, og den andre operasjonen gjorde ikke saken noe bedre. i 2007-08 hadde jeg en ny operasjon, men en mye mindre en. Den gikk heller ikke sånn superfint, og det på an igjen med krykker.
TIDEN ETTER OPERASJONENE
Nå som det har gått en del år siden sist operasjon, har jeg opplevd mange ting som andre kan gjøre, som jeg ikke kan. Jeg husker en gang på barneskolen da hele klassen skulle gå opp Stolzekleiven. Jeg kunne ikke få være med pga alle trappene. Også alle årene vi skulle løpe 60 meteren, løp jeg for harde livet, men uansett hvor fort jeg trodde jeg løp, så var jeg en snegl. Alle løp forbi meg, til og med den dårligste i klassen. Det å løpe løpetester på skolen går heller ikke så bra. Jeg kan ikke spurte som de andre, og jeg må holde meg til rolig jogging. Jeg trener mye nå, men det er begrenset hva jeg kan gjøre på trening. Jeg kan ikke ta bulgarske utfall, og jeg kan ikke sykle med for lavt sete. Om jeg setter meg ned på huk, og reiser meg opp igjen, høres det ut som skikkelig tordenvær i kneet mitt. Det er heller ikke så behagelig.
GRUSOM FYSIOTERAPAUT
Tiden min hos fysioterapaut er nok de mest traumatiske opplevelsene jeg har hatt. Noensinne. Jeg gikk til en veldig hyggelig dame. Jeg varmet opp med å sykle, og gjorde øvelser for å forbedre balanse og styrke i kneet. Jeg fikk også masasje i leggen, noe som ikke var godt. Men det overlevde jeg. Hun gidde meg til slutt opp da det ikke var noe forbedring i å strekke ut kneet og å bøye foten helt inn. hun sendte meg videre til en mann, som mamma har gått til også. Hun hadde ikke noen fin opplevelse med han, og det hadde ikke jeg heller. At han jobber som fysioterapaut er for meg helt utrolig. Jeg er klar over at det ikke skal være spesielt behagelig hos fysioterapaut, men at det skal være tortur VET jeg at det ikke skal være. Han strakk ut kneet mitt, og bandt foten min fast så stramt at jeg fikk merker. Slik skulle jeg ligge i ca 15 minutter, hvor jeg fikk pauser av og til. Jeg hylte og gren av smerte hver eneste gang jeg var der, men det brydde ikke han seg om. Han brydde seg kun om å reparere ett ødelagt kne det ikke var håp for. Jeg gruet meg alltid til å gå der, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg møtte opp. I tillegg måtte jeg gå hjem etterpå, og det var helt grusomt vondt. Den dag i dag kan jeg ikke bøye kneet mitt helt inn slik at jeg kommer ani rumpen, men det går om jeg presser foten mot noe. Jeg kan ikke sitte på knærne med rumpen på beina, og kneet kan ikke strekkes helt ut, men nesten. Bekkenet og ryggen min er skeiv, noe jeg merker om jeg prøve å sitte på knærne. Jo lengre ned jeg setter meg med rumpen på beina, jo skeivere sitter jeg.
UTSEENDE
Kneet som er operert ser annerledes ut enn det som er friskt. Kneet er fremdeles hovent etter alle disse årene, og jeg har utrolig mange arr. Jeg har også vondt i minisken, noe som er på det verste etter harde turer på møllen eller sykkel. Hvis jeg ligger på siden med venstre side av kneet ned i bakken, får jeg utrolig vondt i minisken. Av og til får jeg heller ikke nok oksygen nedi der med kneet, og jeg får små kramper. Det er ikke vondt, men ubehagelig. Jeg har heller ingen følelser i huden på kneet. Tar noen på kneet mitt, kjenner jeg det ikke! Kneet mitt ser ut som en slagmark rett og slett. Jeg hater å gå i korte kjoler, for da kan alle se hvor stygt kneet mitt ser ut...

Her kan dere se arrene og hevelsen på venstre side..
HAR DU OPERERT FØR - OG VAR OPERASJONEN VELLYKKET?